Om VamPus

Bildet mitt
er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.

fredag, mai 04, 2018

Statfjord C - plattformsafari

Det er en ting som slår møter med flagg som politiker. Det er å stå i verneutstyr på en oljeplattform. Det slår i grunn det meste.

Flytedress slår møter med flagg. Foto: Margret Hagerup

I det vi tar av fra heliporten på Sola, trenger AC/DC med "Thunderstruck" gjennom øreproppene vi har under hodetelefonene. Arbeid- og sosialkomiteen på Stortinget har hatt en full møtedag hos Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet i Rogaland, og i tidlige morgentimer dagen etter sitter vi nå i overlevelsesdrakt i helikopter på vei ut til Statfjord C-plattformen. Statfjord-feltet er Norges største oljefelt, og Statfjord C en av våre eldste plattformer.

Jeg hadde gruet meg litt til helikopterturen på halvannen time. Men sen kveld dagen før og tidlig start på dagen i dag gjorde at det var lett å slumre etter tredje gang de spilte av "Back in the USSR" med Beatles på fellesanlegget. Den spillelista har betydelig forbedringspotensiale, for å si det slik. Før vi kom så langt har vi fått sikkerhetsbrief og lagt igjen det meste av løsøre, inkludert mobiltelefonen min. Turen er selvsagt litt smisk fra Statoil og NHO-foreningen Olje og Gass, men høyst relevant da HMS-meldingen for petroleumssektoren er til behandling i komiteen. Dessuten burde alle norske politikere (og kulturarbeidere) ha et forhold til den sektoren de diskuterer og kritiserer, men mer enn gjerne tar penger fra.

Etter en stund begynner plattformene å dukke opp mot horisonten. Å kalle en oljeplattform vakker, er å ta i litt. Men de står nå der, som en manifestasjon av ingeniørkunst, skaperkraft og menneskelig virke. Et virke som har skapt verdier og arbeidsplasser som hele Norge nyter godt av. Det er vakkert.

Det slår meg at vi hørte mer om bransjen før. Jeg vokste opp med Ekofisk, Statfjord, Oseberg og Gullfaks. Jeg husker Aleksander Kielland-ulykken. Jeg ser for meg navnene på de omkomne som ble lest opp mens de rullet over tv-skjermen. Jeg var syv år da ulykken skjedde i 1980. Det var en nasjonal katastrofe.

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da 50 000 av dem mistet jobben i årene etter 2013. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på "bare" 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant. I 1980 døde 123 mennesker. Noen påsto for en stund siden at "kunsten er den nye olja". Gleder meg til å se kulturnæringen skatte 78 prosent av overskuddet sitt, og over en tjueårsperiode levere et investeringsfond på 8000 milliarder kroner. Norske kunstnere burde snu seg mot Statfjord og bøye hode i takk fem ganger om dagen.... men det burde kanskje vi andre også.

Når vi får beskjed på øret om at vi lander om kort tid synes jeg plattformen ser litt liten ut der borte, men skvetter i det fakkelen på den plattformen vi faktisk skal lande på fyller hele ruta. Der er den, ja. Satan, den er svær!

Statfjord C. Foto: Harald Pettersen/Statoil
Velferd til venstre på tegningen.
















Vi har mer eller mindre fotoforbud/mobilforbud, så bildene er henholdvis stjælt og rappa.

Som barnehagebarn i litt store vinterdresser blir vi gjetet ut av helikopteret og ned under dekk, der vi blir ønsket velkommen. Vi klør i fingrene etter å få på oss hjelm og få bilder til Facebook, men faglig oppdatering først. Tror vi. For først kommer en fyr tuslende inn i vernedress og ser mest ut som han har gått seg vill. Så går han på scenen i salen der vi sitter, plukker opp gitaren og gir oss et magisk øyeblikk. Se selv (filmen er et tidligere opptak fra YouTube).



Jeg måtte selvsagt google fyren. Vegard Leite var en av favorittene i Idol i 2011. I audition får han skjell av en av dommerne for å være industrimekaniker med håp om sveisebrev og ambisjoner om å ha musikken på sida. Vi burde i grunn hylle industrimekanikere på norske oljeplattformer som rockestjerner. Vegard får applaus.

Plattformsjef André Førre begynner med å si at de er stolte av arbeidsplassen sin. Stolte av hva de får til og de verdiene de leverer. I 2016 ble oljefat nummer fem milliard produsert på Statfjord C. Plattformen hadde da gitt oss 1,5 billiarder i inntekter. Det tilsvarer 3 millioner sykepleierårsverk, eventuelt 7 millioner billedkunstnerstipender. Inntektene fra Statfjord tilsvarer nesten 20 prosent av oljefondet. Fordeler vi beløpet på hver enkelt av oss, vil det bety 240.000 kroner per innbygger. Antakeligvis mer, da tallene er to år gamle. Kunsten er den nye olja. Sprøyt.

Med oss har vi representanter fra Statoil, blant annet tidligere plattformsjef Goro Elisabeth Müller,  konserndirektør Jannicke Nilsson og informasjonssjef Rannveig Stangeland. Statoil har med andre ord damer. Og gir dem muligheter. Det er ikke Statoils skyld at over 40 prosent av norske kvinner inntil nylig jobbet deltid. Du havner ikke i konsernledelsen i Statoil om du velger deltid. Sorry. Politisk sett har vi sørget for å sementere kjønnsrollemønstre gjennom kontantstøtte og fordeling av foreldrepermisjon. Så kanskje vi burde kutte ut kritikken mot norske selskaper for å ikke ha god nok kjønnsbalanse. Kvinner må lene seg inn sjøl, og politikken må redusere barrierer. Jeg tenker for meg selv at det ser litt kulere ut på CV'en å ha vært plattformsjef på Statfjord C enn å ha vært politiker.

Vi får høre om HMS-arbeidet i organisasjonen og på plattformen. Vi får bli med rundt på plattformen. Vi tester å sette oss inn i livbåt, og jeg kjenner at livbåt er fint, men jeg foretrekker et liv uten å måtte bruke en. Vi er krana, 70 meter over sjøen, og kollega Margret (som blogger her, og som sikkert skriver om dette i nærmeste fremtid) med litt høydeskrekk er lettere grønn når vi går nedover på ståltrapper bygget opp av rister som du ser rett gjennom. Jeg har det usedvanlig gøy. Pleier ikke være tøff i trynet på sånt som dette, men sola skinner, vi har flydd helikopter i pent vær og står i vernestøvler og hjelm på en føkkings oljeplattform. Min indre femåring har vært i fullgir siden jeg fikk sjokolademelk fra dispenser på hotellet til frokost. Nå står jeg og kjenner varmen fra norsk sokkel til norsk velferd strømme gjennom rørene på Statfjord C.

Arbeidstakerorganisasjonene er derimot litt mer lunkne. På møtet dagen før flagget de utfordringer med omstilling, frykt for dårligere sikkerhet og dårligere arbeidsbetingelser. Jobb i "oljå" har vært godt betalt, men ikke uten utfordringer. Skiftarbeid, med to uker på og fire uker av, kan være familievennlig dersom partnerne er enige om arbeidsfordelingen. Men de første tiårene var det mange av gutta i oljå som brukte mange timer på pub, sier en av de vi går rundt på plattformen med. Tidene har endret seg. Både forventningene til familieliv, og til helse, miljø og sikkerhet. Norske plattformer skal være verdensmestere i HMS. Og de har blitt tryggere. Pilene peker nedover i nesten alle sammenhenger, utenom personskader. Automatisering øker. Kontinuerlig forbedring og kostnadseffektiv drift er ikke motsetninger, snarere kan det være tvert i mot. Det samme med reduksjon av utslipp. Norske plattformer sparer penger på å spare utslipp, og blir mer konkurransedyktige. Da oljeprisen raste i 2014, var diskusjonen på hva balanseprisen for kostnaden for en plattform kontra inntekten var, og balanseprisen for Johan Sverdrup var 80 dollar fatet. Nå er den nede i 31 dollar. Men norske oljearbeidere har grunn til å frykte robotisering og automatisering. Vi har allerede helautomatiserte plattformer. Høye lønninger og strenge HMS-krav vil gjøre at det lønner seg å automatisere mer på eksisterende. Men også det er en sikkerhetsutfordring når det gjelder "internet of things". En oljeplattform kan angripes på mange måter. Og antall personskader må ned, enten det handler om å vrikke et bein eller få en skiftenøkkel i hodet. Våre hjelmer kommer med påfestede øreklokker. Det er ikke det at vi ferdes så mye i støy, men øreklokkene fester hjelmen bedre til hodet. Når vi står ute i vinden skjønner vi at det er et poeng. Mangel på hjelm kan kanskje være farlig for deg, men den som eventuelt får den i trynet med fart kan få alvorlige personskader. Vi fester det som festes kan. Helse, miljø og sikkerhet er tross alt grunnen til at vi er her.

Det kjøres jevnlig øvelser på plattformen. Om det er til ære for oss vites ikke, men et team står plutselig hos sykepleier Steinar, og SAR-helikopter tilkalles. Search- and rescue-ressursene deles på plattformene i mellom, og siden teamet først er tilkalt får vi også snakke med dem.

Det er i det hele tatt en fullpakket dag, som avsluttes med napoleonskake i kantina der vi spiste lunsj, og utsikt til Statfjord B. Spillelista på helikopteret har ikke forbedret seg vesentlig siden frokost, og på vei tilbake til Sola er gammal Beatles og AC/DC spedd ut med latinopop og country. Fra et HMS-perspektiv synes jeg det var litt unødvendig.

Når vi går på bussen fra helikopteret inn til ankomsthallen står helt ekte fagarbeidere der i oransje overlevelsesdrakter mot våre selvlysende gule. De ser ikke imponert ut. Det lyser kontorrotter på plattformsafari av oss. Og de har helt rett. Dessuten er det vel strengt tatt de som betaler lønningene våre - og det nye postmottaket på Stortinget - så her er det bare å bukke og neie.

Vel tilbake kunne vi konstantere at det hadde vært en usedvanlig vellykket dag, og at uansett farge på partiboka så er vi stolte av hva den norske oljeindustrien har gjort og gjør, men ikke minst de norske fagarbeiderne på plattformene våre. Debatten om oljas fremtid handler ikke om den jobben de gjør, for den respekterer vi (billedkunstnere som hater oljeindustrien men vil ha pengenes deres derimot...).

Takk til alle som bidro til en fantastisk dag. Noen nevnt, de andre ikke glemt!

Meldingen om helse, miljø og sikkerhet i petroleumssokkelen leser du her. Saken skal behandles i Stortinget 12. juni 2018.

torsdag, april 12, 2018

I den virkelige verden

Mormor og meg.
I den virkelige verden er jeg Heidi. I populismens verden er jeg Politiker. Som Politiker har jeg ingen kjennskap til den virkelige verden. Som Heidi ringte jeg rundt til hele familien forrige tirsdag for å fortelle at mormor mest sannsynlig ikke kom til å leve over natten.

Jeg begynner å bli rimelig drittlei kommentarer om politikere. Politikere som ikke forstår den virkelige verden. Som om jeg i det øyeblikket jeg ble politiker ble født på ny, uten tanker, opplevelser eller følelser forbundet med egen barndom, oppvekst og voksenliv. Skuffelser og gleder. Som politiker er du fri for sykdommer, fattigdom, hardt arbeid. Du har ingen aning om hvordan NAV fungerer. Du har aldri ligget og bekymret deg over om du kan betale regningene neste morgen. Du vet ikke hvordan det er å være arbeidsledig. Og har du familie, så er disse plettfrie. Slik sett får du aldri impulser utenfra eller forståelse for mennesker rundt deg. Med mindre du er Karin Andersen i SV så mangler du empati og er ikke i stand til å sette deg inn i hva andre mennesker tenker og føler. Særlig ikke hvis du har en annen mening om hvordan ting skal løses enn mer penger til x, z og y.

Misforstå meg rett. Som politikere er vi ekstremt privilegerte. Blant annet fordi vi kan og skal bruke tid på å møte mennesker, forstå deres situasjon, finne løsninger og legge til rette for et samfunn med muligheter for alle. Og som min favorittkomiker Tim Minchin sa i sin tale til avgangsstudentene ved sitt gamle universitet sier (her tolket av meg) - uansett hva som brakte oss hit og hva vår historie er, så er vi utrolig privilegerte fordi vi faktisk kom oss hit enten det er på tross av eller på grunn av. Så med fare for å virke sutrete, så er jeg likevel drittlei kommentarer om at jeg lever i en virkelighetsfjern boble fordi jeg utøver et virke på Stortinget.

Forrige tirsdag ble jeg bedt av legen på Ullevål Sykehus om å kontakte nærmeste familie for å forberede dem på at mormor antakeligvis kunne dø i løpet av natten. Men det begynte egentlig med en telefon fra fastlegen hennes mens jeg satt i stortingssalen og voterte siste møtedag før jul. Da jeg ringte opp, sa han bare rett ut at hun hadde en kul i magen som antakeligvis var kreft. God jul til deg også.

Som 91-åring er det ikke gitt at operasjoner går bra, men etter å ha konsultert lege på Radiumhospitalet fant de at hun var kvikk og rask nok til at det var verdt det. Hun gikk inn i pakkeforløp for kreft (takk, Bent Høie) og fikk dato for operasjon. I mellomtiden falt hun og brakk lårhalsen ved sin egen inngangsdør, hvor det er installert en automatisk døråpner som var ment å hjelpe. Men denne gang ble døren stående å slå mot henne. Inn på sykehus. Ny hofte. Og antakeligvis et hjerteinfarkt som følge av traumet. Det glemte forresten legen å fortelle. Deretter korttidsplass på sykehjem for rehabilitering. Tro meg. Du ønsker ikke å komme dit. Men det var bedre enn å komme hjem. Hun kan ikke lenger bo hjemme.

Fra sykehjemmet til Radiumhospitalet for å fjerne svulsten. Tilbake til sykehjemmet. Vi har søkt fast sykehjemsplass, men blitt rutet om til Omsorg + da hun var for frisk da bydelen snakket med henne. Etter to omganger underlagt anestesi tar det litt tid før hodet er på plass. Mye tid. Uker. Vi må ha sykehjemsplass, ikke Omsorg +. Vi søker på ny, og havner dermed bakerst i køen, siden forrige søknad ble omgjort til Omsorg +. De er søte og hjelpsomme. Det er ingens skyld.

I påsken tar vi henne hjem til egen leilighet, for å se om det hjelper på hukommelsen og humøret. Hun får overnatte hjemme. Vi vasker og ruller håret. Vi lager middag. Vi ser på tv. Vi sørger for at hun får sovetabletten og sitter der til hun sovner. Vi har lagt en planke i senga så hun ikke skal ramle ut. Vi sitter til over midnatt. Klokken åtte neste morgen går jeg ned for å hjelpe henne opp og ut. Vi bor to etasjer over. Hun ligger på gulvet og jeg tror hun er død. Det er hun ikke. Men hun har vært ute av sengen, romstert rundt i leiligheten, og ikke kommet opp i sengen igjen. Det fine er at det fjerner all tvil om sykehjemsplass.

Tilbake på korttidsplassen. Første påskedag ringer de og sier hun er sendt i ambulanse til Ullevål med kraftige blødninger. Andre påskedag får hun en ny blødning. Tirsdag har hun fått to og en halv gang sitt eget blod. Kroppen vil ikke tåle en omgang til. Jeg blir bedt om å ringe familien. Jeg var hos henne til midnatt.

Onsdag møter jeg 7:30 til Politisk Kvarter hos NRK. Der mener jeg at det er andre ting enn å forby reklame for slankepiller og kirurgi i magasiner for voksne som har bedre effekt for å forhindre kroppspress blant unge, men skal man forby den kule jenta i klassen, liker-knappen på Facebook, mødre som slanker seg eller en smart, kul og pen SV-politiker som er et mer sannsynlig forbilde og påvirker mer av den grunn? Som Heidi mener jeg at flinke, flotte unge kvinner påvirker unge jenter mer enn retusjerte plakater. Som Politiker skal jeg selvsagt tolkes i verste mening. Jeg er sikkert ikke bedre sjøl. Vær deg selv i debatten, sier de. Tro meg, ikke vær det. Men det er vanlig dag i Stortinget. En i Akershus Unge Høyre har vunnet en dag som politisk rådgiver på Stortinget og er med meg hele dagen. Vi har møte med en bransje som kan bli nedlagt på grunn av arbeidstidsbestemmelsene. På sykehuset sier de at ingen nyheter er gode nyheter - for hver time som går uten ny blødning, er vi litt tryggere. Jeg går tidlig fra gruppemøtet, men får ikke komme inn på besøk før jeg har et nytt arrangement etter å ha ventet noen timer. Andre fra familien der. Torsdag er det fortsatt ingen nyheter, og etter å ha vært på Dagsnytt 18 er jeg først innom henne, forsikrer meg om at hun blir liggende over helgen, så tilbake på kontoret. Jeg må begynne å forberede meg til landsmøtet, som begynner fredag. Jeg drar fra kontoret rundt 01:30, fortsatt ikke ferdig, men så langt jeg kom.

Fredag morgen tar jeg bussen til Gardermoen, og har første delegasjonsmøte med 25 representanter fra Oslo, applauderer for statsministerens tale og får beskjed fra søsteren min at sykehuset skal sende mormor tilbake til korttidsplassen. Jeg er glad jeg står blant firehundre landsmøtedeltakere, for jeg ble så forbanna at jeg hadde lyst å hive mobiltelefonen i veggen og skrike høyt. Det gjør jeg ikke. Jeg går tilbake til plassen min, og innkaller til nytt delegasjonsmøte. Vi har fryktelig mye flinke folk i Oslos delegasjon, og mange skal på talerstolen og det er viktig å ta vare på de som er nye og inkludere alle i forhandlingene. Landsmøte er gøy. Jeg har det gøy. Ingen nyheter er gode nyheter.

På sykehjemmet går det bra. I går besøkte vi henne igjen. Klar og fin. Men er ustødig og faller ofte. Vi er enige om at sykehjem er bra. Fraksjonsmøte på stortinget, møte med de andre partiene, forberede saker, gruppemøte, Dagsnytt 18 går fint. Ned til byen, ut og møte journalister.

På Facebook i dag kan jeg lese en kommentar til meg om at "veggene på løvebakken er så tykke at verden utafor til tider blir litt fjern". Jo takk. Jeg synes verden er nær nok. Men det er som Heidi. Som selv har vært arbeidsledig og permittert, gått på Nav, ikke fått sove på grunn av ubetalte regninger. Som har hatt kreftsyke venner, kreft i familien, og av til føler meg litt pjusk selv. Som har familie. Med alt det fører med seg. Men fortsatt er for skattelette, bærekraftig velferdsstat og har tro på at det faktisk går an å organisere samfunnet annerledes.

Men som Politiker skjønner jeg selvsagt ingenting. Til det er murene på Stortinget for tykke og den virkelige verden for langt unna. Så langt unna at jeg velger å publisere dette til tross for at jeg vet at jeg fremstår som en som sutrer. Men det er ikke synd på oss. Som en kollega sa i dag - denne plassen har du kjempet for, dette livet har du valgt.

Så da gjør jeg som jeg pleier. Tar meg sammen, og jobber videre. I morgen er nok en ny dag.

tirsdag, januar 23, 2018

Perspektivløst Storting

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
https://www.facebook.com/pfhotos
Det er næringslivets evne til verdiskaping og mulighet for å skape arbeidsplasser som sikrer en bærekraftig velferdsstat for fremtiden.

Denne evnen svekkes betydelig dersom vi mislykkes politisk med nødvendige offentlige omstillinger, et betydelig kompetanseløft og en velferdsreform som styrker arbeidslinjen. Perspektivmeldingen av 2017 bekreftet det vi visste fra før, nemlig at endringer må til for å gjøre velferdsstaten bærekraftig.

Politikere snakker varmt om innovasjon og digitalisering, men er mot konsekvensene. Regjeringens forslag om å redusere antallet kommunale kemnerkontorer etter Skatteetatens anbefalinger fra 288 lokale til 27 regionale, har fått nei fra stortingsflertallet to ganger. Dette ville spart 500 årsverk og 360 millioner kroner. Privat næringsliv betaler altså 360 millioner mer i skatt enn nødvendig for å opprettholde stillinger vi ikke trenger fordi det er distriktsarbeidsplasser. Når arbeidsoppgaver kan løses med færre ressurser og lavere kostnader, ville privat næringsliv raskt brukt ressursene der de gjorde bedre nytte for seg eller nedbemannet.

Teknologi kan bidra til å løse bemanningsutfordringene eldrebølgen gir oss. I dag må en av ni elever velge et virke innen helse og omsorg. I 2030 må én av tre gjøre det samme dersom vi fortsetter å gjøre ting på samme måte som i dag. Mange politikere snakker pent om velferdsteknologi, men i Stortinget fremmes forslag om bemanningsnormer etter krav fra fagforeninger.

Vi trenger et kompetanseløft, både innen dagens utdanning, men også for voksne som må rekvalifisere seg til andre jobber. Arbeiderpartiet har snudd i saken om kompetansekrav til lærerne. Dette er de samme lærerne som skal lære barna våre opp til å mestre jobber som ennå ikke finnes, der de skal løse problemer vi ennå ikke kjenner til med teknologi som ennå ikke er oppfunnet. I India velger en sjettedel av studentene ingeniørvitenskap og teknologi ved høyere utdanning. De 10 prosent smarteste av disse utgjør flere enn alle norske studenter på høyere utdanning til sammen. Det er disse våre barn skal konkurrere med, opplært av lærere som ikke vil oppfylle moderate kompetansekrav og får støtte i Stortinget for det.

Til slutt trenger vi en velferdsreform. Selv om andelen som mottar Nav-ytelser blir færre, må vi både sørge for at de som trenger det får en anstendig inntekt, men også at det lønner seg å arbeide. Staten kan ikke være alt for alle, men skal være mye for de som trenger den mest. Men det er liten politisk vilje til å innrette ordninger for å sikre arbeidslinjen, eller kalibrere eksisterende ytelser. Dersom en ordning utvides til å gjelde flere, men regjeringen da foreslår å redusere den noe, ender Stortinget med å både vedta utvidelsen og maksimere ytelsen. Det er det motsatte av hva to perspektivmeldinger anbefaler, og er åpenbart ikke bærekraftig.

Gjør vi ingenting eller forsøker å bevare det bestående, vil den norske, sosialdemokratiske velferdsstaten slik den er i dag mangle 150 milliarder kroner i 2060. Valget står altså ikke mellom endring og stillstand, men mellom endring og forvitring. Dessverre ser det ut til at det politiske flertallet på Stortinget stadig velger forvitring.

Innlegg publisert i Finansavisen 23. januar 2018

tirsdag, januar 16, 2018

Skattedebattens falske motsetninger

Arbeiderpartiet rir på falske motsetninger og møter liten motstand fra pressen. Faksimile fra nrk.no

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Skattedebatten raser igjen etter at regjeringserklæringen for Høyre, FrP og Venstre ble lagt frem søndag ettermiddag. Denne gangen er det ønsket om å sette et tak på den kommunale eiendomsskatten som skaper debatt. Det eneste alternativet for lokalpolitikere, skal vi tro den påfølgende debatten, er kutt i sykehjem og skoler. Dette er velkjent retorikk fra Arbeiderpartiet. Men en falsk sådan. Et alternativ til å kutte i velferd, er å prioritere bedre.

Arbeiderparti-ordfører Robin Kåss i Porsgrunn er en av de som bruser mest med fjærene. Det er ikke måte på hva han må kutte i. Snøbrøyting, trygt bysentrum, et helt sykehjem og lærere. For Porsgrunn utgjør et tak på eiendomsskatt at de får ca. 41 millioner mindre i skatteinntekt. Tilfeldigvis den samme summen som valget mellom den billigste og dyreste alternativet til bro over elva i Porsgrunn. For ordens skyld, en bro Høyre lokalt har stemt for.

Arbeiderparti-politikere i Telemark har ikke en helt heldig historie når det gjelder respekt for skattebetalernes penger. Fylkespolitikerne er de noen av de dyreste i landet. Fylkesordfører Sven Tore Løkslid (Ap) tjener med sine 1,5 millioner kroner i årslønn, omtrent det samme som  statsministeren.

Jeg husker en spørretimene tidlig i forrige periode, der en telemarksrepresentant grillet kunnskapsministeren om beregninger for antall barnehageplasser. Jeg mener å huske at dette slo ut dårlig for Skien kommune, som fikk problemer med økonomien. Tilfeldigvis samme kommune der Ap-ordfører Hedda Foss Five to år tidligere hadde kjøpt en lampe til ordførerkontoret til 60 000 kroner. Men det er ikke det verste. Hun ble inspirert til å bestille denne lampen fordi Kongsrød Ungdomsskole hadde bestilt hele tre slike lamper. I Skien kunne en ungdomsskole kjøpe tre lamper til 60 000 kroner per stykk, men staten måtte trå til dersom de skulle prioritere barnehageplasser.

Det er ikke alltid det er kommunens overføringer fra staten eller andre inntekter som er problemet, men kommunenes egne prioriteringer og pengebruk. Heldigvis har vi en kritisk norsk presse som...erm. Glem det.

Joda, vi har en kritiserende norsk presse som skriver om lampekjøp og alternativer for broer. Men når kritikken kan rettes mot staten og overføringer, så mistes dette perspektivet. Å kritisere er viktigere enn kritisk journalistikk. Jeg savner tidligere politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen, ekstra når jeg hører norske skattedebatter.

Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette, skrev han i en kommentarartikkel i 2013. Videre mente han at Arbeiderpartiet konstruerer motsetninger som ikke er reelle, og at høyresida ikke evner eller ønsker å løfte debatten om statens inntekter og utgifter. Dette vinner selvsagt Arbeiderpartiet på. Retorikken rundt at en krone i skattelette er en krone til mindre velferd fungerer. Ikke fordi den er sann. Men fordi den intuitiv er lett å forstå, skrev Holsen. Retorikken brukes fortsatt av Arbeiderpartiet i skattedebatter, høyresida evner fortsatt ikke å tilbakevise den, og mediene virker ikke interessert.


Med vilje til å prioritere, er det fullt mulig å satse både på velferd og skattelette. Da Arbeiderpartiet hadde 21 milliarder mer i skatteinntekter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Å øke skattene er ikke det samme som å prioritere velferd.

I forrige periode reduserte Høyre og FrP skatter og avgifter med rundt 21 milliarder, samtidig som helsekøene har gått ned, rusmisbrukere kommer raskere i behandling og lavinntektsfamilier har fått billigere barnehage. Det er fullt mulig å satse både på velferd og skattelette.

Oppdatert: Kåss kutter med god samvittighet: Pleietrengende stues på bort sykehjem. Ansatte og pårørende fortviler over kuttene. Samtidig er ordføreren mest bekymret over at Porsgrunn Utvikling AS ikke skal tappes for millioner, skrev Varden i 2016. Au....

torsdag, desember 21, 2017

Handelsfartsdumper for fisk

Vi bygger vei for milliarder for å sikre effektiv transport av varer til vårt viktigste marked. Men vi glemmer at infrastruktur for handel er det som sikrer norske arbeidsplasser gjennom å bygge ned handelsbarrierer. 

Innlegg i Sunnmørsposten på papir, desember 2017.

I 1994 skrev VG om at Ålesundfisk AS jublet for EØS-avtalen fordi de bare seks måneder etter at den trådte i kraft hadde økt eksporten med 25 prosent, til en verdi av 40 millioner kroner, i forhold til året før. Eksporten til EU sikrer arbeidsplasser. Ikke i Oslo, men langs hele kysten.

I en ny undersøkelse gjennomført av Sentio Research er det nå en svak tilbakegang rundt oppslutningen av EØS-avtalen. Glemmer vi hvor viktig avtalen er for norske arbeidsplasser? I samferdselsdebatten begrunner vi ofte viktigheten av investeringer i infrastruktur i distriktene med at «ingenting har så dårlig tid som en død laks på vei til EU». Vi bygger altså vei for milliarder for å sikre norske arbeidsplasser og en av Norges viktigste næringer. Men vi glemmer at infrastruktur for handel er det som sikrer effektiv transport gjennom å bygge ned handelsbarrierer.

Uten harmonisering av regelverk bygger vi en motorvei for handel bestående av fartsdumper. Nesten 60 prosent av den norske sjømateksporten går til EU. Vi vil selvsagt fortsatt adgang til å selge fisk til vårt største marked dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen. Men det er ikke en vanlig handelsavtale som sikrer at Norge er harmonisert med EU på det veterinære området. Det er EØS-avtalen som gjør at 170 vogntog fisk som går fra Norge til EU hver dag ikke blir stående i kø for veterinær grensekontroll mellom Norge og EU. En handelsfartsdump vi fjerner gjennom å få delta i den kontinuerlige og koordinerte regelverksutviklingen som EØS-avtalen sikrer oss.

LOs leder, Hans-Christian Gabrielsen, sa til VG at før EØS-avtalen opplevde mange av norske bedrifter tollmurer og problemer med å eksportere varene sine. I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og arbeidsplassene til LOs medlemmer. Han sier han i dag ville stemt mot EU. Det er fullt mulig å være mot norsk medlemskap i EU, men for EØS. Men det går ikke an å være mot EU, og for EØS. Vi er avhengig av et EU for å ha en EØS-avtale som sikrer norske arbeidsplasser. Uten EUs indre marked ville vi måtte ha 28 avtaler for handel, med 28 ulike veterinæravtaler eller kontroller.

Norge har innført rundt 10 000 EU-reguleringer de siste tjue årene. Dette er 10 000 handelsfartsdumper som er borte, og gjør det enklere å samhandle. Men EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale, selv om det er den som knytter oss til et indre marked med 28 land som hele tiden jobber for å bygge ned handelsbarrierer og sørge for like konkurransevilkår mellom landene. Den knytter oss også til et kontinuerlig arbeid for å styrke forbrukerrettigheter og forbrukerbeskyttelse.

Det var EØS-avtalen som i 1994 gjorde at norske kommuner måtte begynne å grave opp vannrør fordi vannkvaliteten var for dårlig og ikke nådde EU-standard. Statens Institutt for folkehelse regnet den gang ut at 300 000 sykedager i året skyldes for dårlig drikkevann.

I 2013 betalte forbrukerne nesten åtte ganger den reelle kostnaden for mobildata når de var på reise i Europa. EØS-avtalen har sørget for at også norske mobilkunder nå kan bruke mobildata i alle EU-land uten at det koster dem noe ekstra. For at norske banker skal få hente penger fra det europeiske finansmarkedet for å gi lån til norsk næringsliv og huslån til norske familier, må norske finanslover og reguleringer være harmonisert med reguleringskravene fra EU.

Det europeiske fellesskapet er altså uendelig mye mer enn handel. Det er også et verdifellesskap som riktignok er bygget over flere hundre år der handel har ført til utveksling av nye ideer, tradisjoner og kunnskap. EØS-avtalen har tjent Norge og norske interesser godt. Skulle vi forhandlet frem en bedre avtale for Norge, måtte det være å bli et fullverdig medlem.

mandag, november 20, 2017

Forbud er feil verktøy

Utfordringer i bygg- og anleggsbransjen i hovedstaden har fått venstresiden til å foreslå forbud mot innleie av arbeidskraft. Det er en dårlig idé. 

Alle er enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Et forbud rammer imidlertid også legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner.

Det er heller ikke gitt at et forbud er en god løsning for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til flere permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres. Vi må finne løsninger som både begrenser bruken av innleie, sikrer arbeidstagerne forutsigbar arbeidsmengde og ivaretar bedriftenes behov for å ta unna topper og sesongvariasjoner.

Før sommeren foreslo Høyre grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av «fast ansettelse», for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill på å ha en form for kvote for antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en ny hjemmel for midlertidig ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstaker skal leies ut til reelle vikariater. Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen.

Men Høyre mener en forbudslinje ikke er riktig verktøy for å bekjempe useriøse aktører, ei heller innen bygg- og anlegg.

Innlegg på publisert i Dagens Næringsliv 15. november 2017 bak betalingsmur

fredag, oktober 27, 2017

Sparker inn åpne dører

Å legge til rette for at folk kan spare til pensjon på egen hånd verken utelukker eller forsinker muligheten for å gjennomføre en god offentlig tjenestepensjon. 

Innlegg i Dagsavisen 25. oktober.


I Dagsavisen i forrige uke refser Fagforbundet regjeringen for å satse på privat pensjonssparing i stedet for å løse pensjonsfloka i offentlig sektor. Det ene utelukker for det første ikke det andre. I tillegg har det mellom sommeren 2016 og 2017 vært sju utredningsmøter med partene. Utspillet fra Fagforbundet kommer dessuten bare få uker etter at regjeringen tok initiativ til å få gjort noe med tjenestepensjon i offentlig sektor. De sparker med andre ord inn åpne dører til departementet.

Tidligere i høst sendte Arbeids- og sosialdepartementet forslag til nye samordningsregler for offentlig tjenestepensjon på høring. Samtidig sa arbeidsminister Anniken Hauglie at hun har varslet partene om at regjeringen vil ta grep om tjenestepensjon i løpet av høsten. Vi bør kunne bli enige, og det er på tide å sette seg ned og få til et konstruktivt resultat. Høyre har programfestet at vi vil sikre gjennomføringen av pensjonsreformen i offentlig og privat sektor. Det er viktig at alle får en trygg alderspensjon, men samtidig må pensjonssystemet være bærekraftig over tid. Derfor har Høyre i regjering tatt initiativ til at partene kommer sammen og får på plass bærekraftige pensjonsordninger.

Høyre og Frp-regjeringen ønsker en ny langsiktig løsning for offentlig tjenestepensjon som er tilpasset pensjonsreformen og som sikrer offentlig ansatte et godt samlet pensjonsnivå.

Regjeringen ved statsråd Anniken Hauglie har invitert partene til å komme sammen. Allerede før jul i 2015 sluttførte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) rapporten om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor, og overgangsregler og det var enighet mellom hovedorganisasjonene om å fortsette arbeidet med utgangspunkt i rapporten fra ASD.

Allerede i 2005 bestemte Stortinget i pensjonsforliket at dette skulle forhandles om, og det ble også forhandlet om i oppgjøret i 2009. Erfaringene med det var at hele pensjonsområdet er såpass komplekst at det ikke er så egnet å ta over et tariffoppgjør, men i egne forhandlinger. Det er det regjeringen har gått inn for. Disse forhandlingene bør komme i gang slik at vi kan få sluttført en god pensjonsordning for offentlige ansatte. Regjeringen anerkjenner også organisasjonenes behov for å forankre resultatet av forhandlingene i organisasjonene.

Å kritisere regjeringen for å legge til rette for at folk kan spare til pensjon også på egen hånd faller på sin egen urimelighet. Det utelukker eller forsinker ikke muligheten for å gjennomføre en god offentlig tjenestepensjon.

onsdag, oktober 11, 2017

Mer for mindre

Faksimile fra Finansavisen.

Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.  

Denne uken legges statsbudsjettet for 2018 frem. Jeg tror ikke jeg får noen premie for å spå at mange vil mene de ikke får nok. Opposisjonen vil i de påfølgende spørretimene grille statsråder med spørsmål om de tapte budsjettkampen dersom ikke deres respektive departementer og områder får store økninger. Journalister vil løpe særinteressenes ærend, og gjennom flere oppslag vise frem budsjetthøstens tapere. Så vil budsjettkameratene sette seg sammen, og KrF og Venstre få æren for å ha skrudd opp budsjettene på noen av sine hjertesaker, og en eller annen avgift blir økt og en skattelette bli redusert.

Samtidig trenger Norge fortsatt å omstilles fra en oljedrevet økonomi, til et land med flere ben å stå på, hvor arbeidsplasser først og fremst blir skapt i privat sektor. Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av det. Etter det store oljeprisfallet i 2014 sa sentralbanksjef Øystein Olsen at Norge har gått fra å være i særstilling mot en ny normal. Det gjelder hovedsakelig i privat sektor, hvor vi nå ser ny vekst og flere arbeidsplasser komme til etter flere vanskelige år. Oljeprisfallet viste at kostnadsnivået i oljesektoren ikke var bærekraftig. Sektoren måtte omstille seg, det samme gjaldt alle berørte næringer. Men hva skjer når reduksjonen i inntektsstrømmen fra oljenæringen for alvor treffer offentlig sektor?

Det mangler ikke på de som kritiserer oljenæringen og skal ha seg frabedt kommersialisme, men som lever nettopp av inntektene fra denne næringen og annet privat næringsliv som faktisk går med overskudd og dermed kan betale skatt. Da oljenæringen på kort tid tapte 50.000 arbeidsplasser, var det alvorlig for den enkelte og deres familie. Men tenk om de 50.000 arbeidsplassene hadde vært i sektorer som er helt avhengige av skatteinntektene fra oljesektoren og annet privat næringsliv?

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da de mistet jobben. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant.

Perspektivmeldingen viser at vi i løpet av de neste ti årene kan ha en underfinansiering av statsbudsjettet på rundt 50 milliarder hvert år. Økte skatter på et næringsliv som både må erstatte arbeidsplassene i oljerelatert næring, men også skape flere for å sikre vekst som kan finansiere vår felles velferd, kan ikke være svaret. Ikke bare må viljen til å prioritere politisk komme på dagsorden, men også omstillingen av offentlig sektor. Da nytter det ikke at et stortingsflertall opprettholder strukturer for å holde på lokale arbeidsplasser. Regjeringen har to ganger foreslått å redusere antallet kemnerkontorer fra 288 til 27. Dette ville frigjort rundt 500 årsverk og spart inn 360 millioner kroner året, som kunne blitt brukt til eldreomsorg eller barnevern. To ganger er dette blitt stemt ned. Ingen land, uansett hvor mange oljemilliarder man har på konto, har råd til å holde på slik i lengden. Det er bare én måte å redusere byråkratiet på, og det er faktisk å redusere det. Det såkalte velferdsprofitører tjener på å levere tjenester til offentlig sektor, blekner i sammenligning med hva fellesskapet taper på manglende politisk vilje til omstilling.

Samfunnets felleskapital må brukes der den gir mest nytte, ikke der politikere kan sole seg i glansen av egne bevilgninger. Når du hører journalister etterspør mer penger og politikere krangler om hvem som gir mest, går vi i feil retning. Det sies at politikk handler om å ville. Men det må handle om noe mer enn bevilgninger på statsbudsjettet.

Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.

Innlegg publisert i Finansavisen 11. oktober 2017.

lørdag, september 30, 2017

Harsviks høyreside


Innlegget ble publisert i Klassekampen på papir 30. september 2017.

I sin Homo Politicus-spalte om «fire feil som avgjorde valget» 26. september, skriver Wegard Harsvik i kjent stil om hvordan høyresida vant valget gjennom negativ personkampanje, manglende ærlighet om egen politikk, mangel på respekt for samlende løsninger og medias agenda.

Harsvik er beryktet for sine beskyldninger mot en polarisert høyreside som vinner frem ved å drive negativ kampanje. Det blir nesten parodisk, når vi husker fryktkampanjen venstresida kjørte i 2013, der det ble advart mot skoledød, avisdød, matkrise, helsekrise, slunken kommuneøkonomi, flere togulykker, tilbakeskritt i homokampen, likestilling i revers og Jens Stoltenberg advarte mot et mer brutalt Norge. Svartmalingen av Norge fortsatte over de fire siste årene og inn i høstens valg. Mens vi i Høyre trykket Jonas Gahr Støres ord om at de blideste vinner valget til brystet, fortsatte venstresida svartmalingen. Det er vanskelig å være blid når budskapet ditt er at alt rakner.
Harsvik viser sitt forvrengte verdensbilde når han skriver at venstresida verken evnet eller ville bruke samme metoder som høyresida. Don’t bring a knife to a gunfight, er hans råd. Vårt råd var å ikke gå inn i en skitten slåsskamp i utgangspunktet. Fra toppledelsen i tv-debatter til fotfolket på stands, var beskjeden i Høyre klar – egen politikk først. Åpent, ærlig og med et smil.
Harsvik mener videre at høyresida manglet respekt for vedtatte løsninger i Stortinget med et bredt flertall, fordi Frp gjorde asyl og innvandring til et tema. I valgkampen klarte Ap skape usikkerhet om Andøya, deponi i Brevik og beredskapssenteret på Oppegård. Nå snakker de høyt om at de har vært «for konstruktive» i opposisjon gjennom å være med på helt nødvendige reformer for Norge, som politireform, kommunereform og langtidsplanen for forsvaret.
Harsvik analyse er en gavepakke til høyresiden dersom det er den som legges til grunn for ny strategi. Høyresida vant fordi vi nettopp sto opp for de reformene vi hadde vedtatt, og ikke skapte usikkerhet. Politikken de fire siste årene har begynt å gi resultater. Satsingen på skole økt, elevene møter opp og lærer mer. Kommuneøkonomien blomstrer, det investeres i vei og jernbane, Norge kom nest best ut i Europa på LHBT-rettigheter, flere kvinner jobber heltid og flere barn går i barnehage, Nord-Norge går så bra at de mangler arbeidskraft, helsekøene går ned og Norge ble kåret til verdens lykkeligste land.
Høyresida vant valgt på egen politikk og positiv retorikk, men fikk definitivt drahjelp av venstresidas forvrengte verdensbilde. Harsviks fremstilling av høyresida føyer seg pent inn i dette.

torsdag, september 21, 2017

Det gode menneske


Faksimile fra Aftenposten. Ikke mulig å være et godt menneske og stemme blått.

Det burde være selvinnlysende at man velger parti ut fra de beste argumentene. Ut fra hva som gjør verden til et bedre sted for så mange som mulig. Likevel fortsetter vi med de blåblå. 

Innlegg på trykk i Aftenposten 21. september 2017

Dette skriver i Jostein Sand Nilsen i Aftenposten, før han beskriver velgere som stemmer Høyre fordi de alltid har gjort det og folk som stemmer FrP fordi de vil ha bedre vei opp til hytta. Late, navlebeskuende velgere som åpenbart ikke bryr seg om de beste argumentene eller om å gjøre verden til et bedre sted. Forakten lyser for de som ifølge Sand Nilsen verken har vilje eller evne til å være et like godt menneske som han selv. Han skriver faktisk det. Å være et godt menneske er å velge noe annet enn det over en million andre norske velgere stemte.

Det er helt utenkelig at blå velgere stemmer på en regjering som har fått helsekøene ned, gitt lavinntektsfamilier billigere barnehage og gratis kjernetid, satset mer på kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgstjenestene, samtidig som folk flest nå betaler litt mindre i skatter og avgifter. En regjering som viser vilje til reformer for å sikre bærekraftig vekst og velferd for framtida, som har sørget for at soningskøene nesten er borte, at det har blitt flere politifolk per innbygger, at etterutdanning av lærere er tredoblet, at det er nesten 500 flere helsesøstre, at jernbanen rustes opp og utslippene fra veitrafikken går ned, og gjort historiske investeringer i det grønne skiftet.

Dette til tross for at Høyre og FrP arvet brems i økonomien og økende arbeidsledighet. I Aftenposten kunne vi 14. september 2013 lese at norsk økonomi bremser inn i blått styre. Flere arbeidsledige, svakere vekst i etterspørselen, høyere prisvekst og raskere renteoppgang. Den nye regjeringen arver en økonomi med eventyrlige år bak seg og lavere fart i vente, sto det i ingressen. Dette var arven etter de rødgrønne. Ett år senere kom det historiske fallet i oljeprisen.

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sp og SV hadde høyere skatter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet, så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Men dette førte ikke til at Jostein Sand Nilsen følte en moralsk plikt til å engasjere seg politisk. Først nå har begeret rent over. Det gode mennesket skal, i sin moralske overlegenhet over oss andre, engasjere seg politisk. Vi på den mørke siden får bare glede oss.

søndag, august 06, 2017

Formuesskatten - eksempel 14

Faksimile fra Fædrelandsvennen 31. juni 2017.

Odd Bjørn Rudlende i Lista Treindustri betaler 140 000 i året i formuesskatt fordi han trygger arbeidsplassene i bedriften sin i stedet for å bruke pengene på større hus og mer luksus til seg selv. Han er lei av å bli diskriminert fordi han er norsk eier, sier han til Fedrelandsvennen.

Personlig har han en formue på 19 millioner, men 16 av disse er beregnet ut fra verdiene i bedriften, altså produksjonsmaskiner og bygninger, ikke penger han har på bok. For å kunne betale 140 000 kroner i formuesskatt i året, i tillegg til inntektsskatt og andre skatter og avgifter, må han ta ut utbytte av verdiene i selskapet i stedet for at selskapet får beholde pengene til å reinvestere i driften.

Når bedriftseiere må ta ut penger av selskapet, så spiser de i praksis av såkornet de kunne ha brukt til å investere i egen konkurransekraft. Arbeiderpartiet mener det er riktig å tappe verdier for milliarder fra norsk næringsliv for å finansiere sine egne skatteløfter.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt. Oppdatert igjen: driften er i full gang igjen....

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet. 

Eksempel 13: Syv av ni rike nordmenn i utlandet sier de flytter hjem milliardverdier hvis formueskatten fjernes. Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Formuesskatten - eksempel 13

Syv av ni rike nordmenn i utlandet sier de flytter hjemmilliardverdier hvis formueskatten fjernes.

Kanskje ikke tidenes beste undersøkelse, men skatteadvokaten Ernst Ravnaas intervjuet ni rike nordmenn i utlandet, og skatteadvokater som har hjulpet dem.

- Syv av ni svarte at de kunne tenke seg å flytte tilbake til Norge, hvis formueskatten blir fjernet, skriver Ernst Ravnaas i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Kanskje ikke. Er det sannsynlig at Norge taper på dette?

Overlater det til deg.

NETTAVISEN MENER: Formueskatten er en politisk prestisjesak for Arbeiderpartiets venstreside. Men symbolsaken koster norske arbeidsplasser på grunn av kapitalflukt til utlandet.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet.  

Formuesskatten - eksempel 12

Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

– Dette handler ikke om en rikingskatt slik som det fremstilles. Mange eiere av familiebedrifter i distriktene må betale betydelige beløp i formuesskatt. På papiret kan disse ha betydelige formuer. Disse formuene finnes som regel ikke i rene penger, men er låst opp i maskiner, utstyr, produksjonsmateriell og lignende. Ofte kan formueskatten bli det mangedobbelte av det som eierne har i inntekt, forteller Nilsen til vol.no.

For å finansiere formuesskatten, må eierne ikke bare ta ut utbytte fra bedriften, men i tillegg ta ut nok til å betale utbytteskatt.

– Skal man betale en million i formuesskatt, må man ta ut mellom 1,3 og 1,4 millioner for i tillegg kunne betale utbytteskatten. Dette svekker egenkapitalen til selskapene og konkurranseevnen, slår Nilsen fast.

– Det er et kjempeparadoks at utenlandske firmaer i Norge, eller norske bedrifter eid av utenlandske eiere, slipper å betale formuesskatt. For eksempel i entreprenørbransjen gjør dette at norske selskaper blir mindre konkurransedyktig i sitt eget hjemmemarked. Ingen av de landene vi konkurrerer med, har tilsvarende skatt, utdyper han.

Dette mener altså Arbeiderpartiet i dag at er rettferdig og ikke skader norsk næringsliv. Høyre er uenig, og vil redusere og på sikt fjerne formuesskatten helt.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Formuesskatten - eksempel 11

Seriegründer og investor Alf Bjørseth fortalte i 2013 at formuesskatten har drevet han på randen av emigrering. Selv måtte han betale formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i Norsun, da han skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Han betalte 25 000 kroner i formuesskatt per arbeidsplass - FØR bedriften hadde begynt å tjene penger.

I likhet med stort sett alle bedriftseiere jeg møter, understreker Bjørseth at han ikke ønsker å fremstå som en som ikke vil betale skatt. Det gjør han gjerne. Men det er utslagene han bekymrer seg for.

"Men som gründer, etterhvert av en rekke industribedrifter i Norge, har formuesskatten drevet meg til randen av emigrering. Den gir groteske utslag for private eiere av selskaper som driver industriell innovasjon. Disse skadevirkningene kommer ikke frem i statistikk basert på historiske skattedata", skrev Bjørseth i et innlegg i DN.

Arbeiderpartiets svar den gang var at Norsun hadde fått mer i statsstøtte enn de hadde betalt inn i formuesskatt. Men det er ikke bedriften som betaler formuesskatt, den betaler selskapsskatt av overskuddet - noe jeg synes er mer enn rimelig så lenge denne ikke er for høy. Formuesskatten er en personsskatt som betales av eierne. Nåt Bjørseth eventuelt tar ut utbytte, og tjener penger på sine investeringer, så betaler han utbytteskatt - noe jeg også mener er helt rimelig, for igjen - det er på et overskudd.

Daværende finansminister fra Arbeiderpartiet, Sigbjørn Johnsen, innrømmet at formuesskatten hadde negative sider og mente økt bunnfradrag er en mulighhet for å redusere skadelige effekter av formuesskatten.

Som næringsminister innrømmet også Trond Giske at formuesskatten hadde negative effekter for norsk næringsliv og gikk inn for å fjerne skatten "for de aller rikeste", som han ville sagt i dag.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

torsdag, august 03, 2017

Du betaler Aps skatteløfter

Faksimile fra Nettavisen.
Dersom din arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt som en del av Arbeiderpartiets næringsstrategi, så er det mest sannsynlig din arbeidsplass og næring som må betale for den. 

Da Jonas Gahr Støre starta sin Vestlands-turne lovet han å øke skatter og avgifter med minst 15 milliarder. Dette er før han har forhandlet med utgiftspartiene Sp, SV og Rødt. Skatteregningen vil bli fordelt på personer og næringsliv over hele landet, også bedrifter som fortsatt går med underskudd eller opplever en skjør oppgang. Det er ikke ofte vi må håpe på løftebrudd, men dette er vel en av de gangene.

I 2015 sa Arbeiderpartiets leder at han aldri hørte næringslivet be om skattelette når han var på besøk. Denne uka skrev Paul Chr. Rieber, administrerende direktør og medeier i GC Rieber, at Støre burde vaske ørene sine. Han sammenlignet formuesskatten på norskeide bedrifter som at Boassen Hagen skulle sykle med tilhenger i Tour de France.

Støres vestlandsturné omfattet ikke Møre og Romsdal, der mange bedriftseiere i årevis har vist til hvor urettferdig formuesskatten slår ut for norske eiere. Mens de må betale formuesskatt av verdiene i bedriften, uansett om den går med overskudd eller ikke, slipper utenlandske eiere unna. For de mange familieeide generasjonsbedriftene i Møre og Romsdal betyr dette at familiemedlemmer som jobber som sykepleiere eller taxisjåfører må betale formuesskatt av verdiene av aksjene de har arvet, av en lønn som er mindre enn en stortingsrepresentant. Mange tar ut utbytte av bedriften for å dekke formuesskatten, og må dermed betale utbytteskatt på toppen av det hele. Det gjør at bedriftene tappes for penger de heller kunne investert i nye maskiner eller flere ansatte.

I fjor skrev ansatte og eiere i hjørnestensbedriftene Brunvoll, brusfabrikken Oskar Sylte og Rauma Ullvarefabrikk, et brev til politikerne om at bedrifter i Møre og Romsdal tappes for kapital, og flere hundre arbeidsplasser står i fare som følge av formuesskatten. Kjærkomne arbeidsplasser, som den norskeide underskogen i norsk industri representerer, sitat slutt.

Det er kanskje ikke rart at Arbeiderparti-lederen ikke kommer til Møre og Romsdal, men heller drar til de fylkene der Arbeiderpartiet sier de vil investere i nye arbeidsplasser. De som må betale når Arbeiderpartiet snakker om aktiv næringspolitikk er de bedriftene som ikke blir lyttet til.

Dersom Ap kommer til makten betyr det at vanlige lønnsmottakere, pensjonister og bedriftseiere i på Vestlandet betale minst 3,9 milliarder kroner mer i skatter og avgifter hvert eneste år. For Møre og Romsdal betyr dette rundt 647 millioner kroner som tas inn i skatt og fordeles tilbake etter Arbeiderpartiets forgodtbefinnende. Ap bidrar til flertall for en ny særavgift på oppdrettsnæringen på 400 millioner kroner årlig.

Oppdrettsnæringen er viktig for Møre og Romsdal, og har stort potensial for videre vekst. Så Arbeiderpartiet tar med den ene hånda og gir litt mindre med den andre. Støre sier han vil lytte til de bedriftene han besøker, men det er heller folk i Møre og Romsdal som bør lytte nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom din arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt som en del av Arbeiderpartiets næringsstrategi, så er det mest sannsynlig din arbeidsplass og næring som må betale for den.

Høyre mener det er bedre at næringslivet får beholde mer av sin egen verdiskaping for å investere i nye arbeidsplasser, enn at politikere i Oslo skal diktere næringsutviklingen.

Leserinnlegg i Sunnmørsposten 3. august 2017, sammen med stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal, Helge Orten.

onsdag, august 02, 2017

Kapitalisme nedenfra

På bedriftsbesøk hos Veidekke med næringsministeren. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Å gi flere mulighet til å kjøpe aksjer i egen bedrift gir de ansatte mer medbestemmelse og ansvar for verdiskapingen, og dermed også lavere sykefravær, lavere turnover og bedre inntjening på bunnlinja. Dermed får de også ta større del av verdiskapingen og verdiøkningen i selskapet. Derfor ønsker Høyre å utvide aksjeprogrammet for ansatte gjennom å øke den skattefrie fordelen.

Tirsdag var jeg med på bedriftsbesøk hos Veidekke i Oslo sammen med næringsminister Monica Mæland, der vi fikk en orientering av hvordan deres aksjeprogram for ansatte bidro til verdiskapingen i selskapet. De mente at det ga flere fordeler, særlig fordi selskapet har en desentral struktur der mange med stort ansvar til daglig er langt unna hovedkontoret. De mener aksjeprogrammet er limet i deres desentrale styringsmodell og bygger opp under en sterk bedriftskultur som skaper lojalitet og oppslutning om målene i prosjekter og selskapet for øvrig.

Jeg synes det var spennende at de startet med aksjeprogrammet allerede i 1973, da riktignok kun for ledelsen. Utvidelsen til flere ansatte skjedde etter at selskapet ble børsnotert i 1986, men som strategisk middel skjøt det først fart etter at de adopterte en LEAN-modell for organisasjonen fra USA og i større grad involverte fagarbeiderne etter rundt 2000-tallet. De har et mål om at halvparten av alle ansatte skal eie aksjer i selskapet, og i dag er det 50,7 prosent av de ansatte som gjør nettopp det. I stedet for å holde presentasjoner om årsresultater i London eller Zürich, holdes presentasjonen for de ansatte. Ledelsen rapporterer altså jevnlig nedover og til siden, i stedet for oppover.

Dette er god kapitalisme nedenfra. Medeierskap, medbestemmelse og ansvar for resultatene, med tilsvarende tilsvarende risiko og belønning.

Å styrke denne typen medeierskap mener jeg også kan bidra til bedre fordeling. Ser vi på mange av de store teknologiselskapene, så har de økt kraftig i verdi fra oppstart til å bli børslokomotiver. Facebook er det selskapet som har skapt flest milliardærer under 40 år. Nå har ikke jeg noen tro på at å utvide en skattefri fordel på kjøp av aksjer i eget selskap til mer enn 3000 kroner vil gjøre mange nordmenn til milliardærer, men det er aldri galt å få del i eget selskaps verdiutvikling utover lønn.

Er du ansatt i et selskap med et aksjeprogram, regnes aksjer du kjøper med rabatt som en skattepliktig fordel. Men hvis aksjeprogrammet er en generell ordning for de ansatte i selskapet, er en del av fordelen skattefri. Regjeringen økte den skattefrie fordelen fra 1500 kroner til 3000 kroner med virkning fra i år, slik at ansatte nå kan kjøpe aksjer i egen bedrift med 20 prosent underpris for inntil 3000 kroner per år. Denne skattefrie fordelen vil Høyre altså øke i neste regjeringsperiode.

Les også dekningen i E24.

tirsdag, august 01, 2017

Ap på kollisjonskurs med næringslivet


Arbeiderpartiets leder har besøkt næringslivet i Os og fått klar beskjed: Arbeiderpartiets politikk er på kollisjonskurs med næringslivet

Jonas Gahr Støre startet sin Vestlandsturne med å love å øke skatter og avgifter med minst 15 milliarder. Dette er før han har forhandlet med utgiftspartiene Sp, SV og Rødt. Skatteregningen vil bli fordelt på personer og næringsliv over hele landet, også bedrifter som fortsatt går med underskudd eller opplever en skjør oppgang.

Faksimile fra NRK.no


Støre sier han vil lytte til de bedriftene han besøker, men det er heller folk på Vestlandet som bør lytte nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom din arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt som en del av Arbeiderpartiets næringsstrategi, så er det mest sannsynlig din arbeidsplass og næring som må betale for den.

Om Ap kommer til makten betyr det at vanlige lønnsmottakere, pensjonister og bedriftseiere på Vestlandet må betale minst 3,9 milliarder kroner mer i skatter og avgifter hvert eneste år. For Hordaland betyr dette rundt 1,4 milliarder som tas inn i skatt og fordeles tilbake etter Arbeiderpartiets forgodtbefinnende. De tar med den ene hånda og gir litt mindre tilbake med den andre.

Høyre mener det er bedre at næringslivet får beholde mer av sin egen verdiskaping for å investere i nye arbeidsplasser, enn at politikere i Oslo skal diktere næringsutviklingen.

Leserinnlegg på trykk i Os & Fusaposten, 1. august 2017.